Å gi stafettpinnen videre..

 

 

 

 

 

I dag var Andreas og jeg invitert opp til Diego Thomson, skolen som kirken driver i Arequipa, for å snakke om misjon. De har jobbet med temaet en stund, og nå ville de benytte sjansen til å hilse på noen «ekte» misjonærer.. 🙂

Det var ca femti 15-16 åringer, og de hadde mange spørsmål og kommentarer. Veldig spennende og kjekt å få være med på å bevisstgjøre en ung gjeng med peruanere på viktigheten av misjon! Det var tydelig at mange av dem var veldig opptatt av hva Gud ønsket å bruke dem til, og flere kom bort til oss etterpå for å prate videre.

Be gjerne for disse ungdommene, og be om at Gud må få bruke dem!

Høstferie i Colca

Solveig og Kristina på 4910 m.o.h.

Tre timers kjøring nord-øst for Arequipa ligger en av verdens dypeste daler, Colcadalen. Dalen har høye vulkaner på sidene som strekker seg over 6000 m.o.h. For å komme ned i dalen må man passere over et punkt på 4910.m.o.h som dere ser på bildet over. En av de høyeste vulkanene heter Mismi og er etter nye beregninger utgangspunktet for elven Amazonas. Dette gjør denne elven til den lengste, i tillegg til å være den elven med mest vann i verden.

En Suri Alpakka med tenna på tørk. Denne typen Alpakka ble tidligere sett på som hellig og ble aldri klippet.

Dette året valgte vi å tilbringe høstferien på dette vidunderlige stedet. Vi hadde behov for noen rolige dager, og da ble Colca et naturlig valg. Vi bodde på et hotell som både har mulighet til ridning, bading, se på diverse dyr og bare slappe av.

Rebekka stikker av med kofferten som Kristina har samlet fine steiner i.

Den store aktiviteten var plukking av stein. I og med at elva var ganske liten nå var mulighetene for å finne fine runde steiner eventyrlig, og denne muligheten ville ikke Kristina og Solveig gi fra seg.. Sikkert 10 kilo stein skulle være med tilbake til Arequipa…

I Colcadalen har det vært mye vulkansk aktivitet. Da vi var der kunne vi se stadige små utbrudd fra en liten vulkan. Dette gjør også at dalen har en rekke varme kilder. Hotellet der vi bodde har sine egne varme kilder, og ca 80 graders varmt vann kom hele tiden opp. De blandet dette med elvevann slik at de hadde fire små basseng med alt fra 22 – 39 grader. Kristina og Solveig badet minst to ganger hver dag og hadde det topp i det varme vannet.

Rebekka fikk også være med en liten tur i vannet. Luften var ikke så varm på ettermiddagen i og med at vi var omtrent 3400 m.o.h. og det var derfor viktig med en lue.

Hele dalen er bygget opp med terasser der bøndene kan dyrke. Mange av disse terassene er over 1000 år og stammer fra før Inka-tiden. Et fantastisk landskap.

Selv om vi var mye på hotellet for å slappe av tok vi også noen turer for å se andre ting. Cruz del Condor er en kjent plass. Normalt er det om formiddagen folk kommer hit for å se på kondorene, men vi tok en ettermiddagstur for å se om vi (jeg…) kunne ta noen bilder i bedre lys. Vi hadde ikke flaksen på vår side den ettermiddagen, men en fin naturopplevelse er det. Dalbunnen ligger 1000 meter ned rett bak jentene på bildet under. 

En dame i tradisjonelle arbeidsklær. Utrolig å se at de bruker så fine drakter også når de arbeider ute på markene.

Takket være god tilgang på kapital fra Spania ble mange kirker i Colca-dalen restaurert innenfor ganske få år på slutten av 1800-tallet. Dette gjør at de ligner mye på hverandre. Dette er fra byen Maca.

Margrethe ble veldig fascinert av blomstene og ville stadig stoppe for blomsterbilder. Her kommer noen. 

Vi kunne tenne bål på hotellet, og den ene kvelden ble det grilling.

Den siste hele dagen vi var der tok vi en ridetur. I en time var hele familien ute og koste oss på hesteryggen.
Vi hadde noen veldig fine dager, og ser tilbake på en flott ferie i Colca-dalen.

Noen linker:

Fotoblogg med noen fuglebilder fra Colca

En tidligere tur til Colca

Familieutflukt til Arequipas store helgen

Du har ikke vært lenge i Arequipa før du har hørt om «Virgen de Chapi.» En rekke busser, taxier, butikker og kjøpesenter har sin lille utgave av denne viktige jomfruen eller helgenen. Likevel er det ikke så mange av utlendingene som har sett henne. Det er nemlig nesten 60 kilometer å kjøre fra byen ut til plassen der hun hører hjemme.

I dag hadde vi mulighet til å ta en fridag, og brukte derfor denne til å komme oss ut av byen for å se noe vi ikke hadde sett tidligere.

Det tok over en time å kjøre de nesten 60 kilometerene. Veien er fin, men vi var veldig overrasket over hvor langt fra allfarvei dette var. Vi følte oss som midt i ingenmannsland før vi endelig kom frem. Selve stedet der helgenen er i dag ligger på omtrent akkurat samme høyde som Arequipa (2450 moh.) men på veien måtte vi over 3300 moh.

Den eldste bygningen på stedet nå. En gammel kirke. På grunn av all lysbrenningen har denne kirken vært gjennom en rekke branner, men har overlevd dem alle..

Den store dagen til «Virgen de Chapi» er 1. mai. I løpet av 30. april og 1. mai regner man med at mellom 170.000 og 180.000 mennesker besøker stedet. Det trengs derfor store områder som dere ser på bildet over. I en by med i underkant av en million mennesker er det en stor andel. En del mennesker går de 60 kilometerene gjennom ørkenen fra Arequipa og ut hit for å ta del i den store feiringen. Like ved kontoret til misjonen står alle bussene som kjører folk ut til denne store dagen. Vi har derfor i flere år sett alle disse bussene uten å vite hva det var de skulle se. Det var derfor kjekt å komme ut å se dette som alle snakker om.

Like ved inngangen til der jomfuen nå stod plassert var det satt opp et skur der det var mulig å tenne lys eller utføre små offerhandlinger.

Jomfruen ble transportert fra Spania til Peru for flere hundre år siden. Omtrent 5 kilometer lenger nede i dalen enn der hun nå er plassert var det at flere store under skjedde. For at flest mulig mennesker skulle få se henne ble det altså planlagt å flytte henne til Sogay, en landsby som ligger et godt stykke nærmere Arequipa. På veien hadde de en pause, og da de skulle løfte henne opp igjen klarte de det ikke. Det kom plutselig en voldsom sandstorm og flere hørte jomfuen høyt og tydelig si «Chaipi, chaipi» som er aymara og betyr «her». Det forstod de som at det var der hun ville være, og der står hun altså i dag. Akkurat nå stod hun i museumet, men det var en midlertidig plassering.

Da pave Johannes Paul den II besøkte Arequipa i 1985 ble hun fløyet inn til sentrum med helikopter. Det var han som satte på henne kronen. Hvis hun flyttes så er det som regel med helikopter. Helligdommen er nylig blitt «patrimonio cultural» eller nasjonal kulturarv, så det er et viktig sted for folk.

Inne i kapellet der jomfuen stod satt det en katolsk prest som vi fikk en prat med. Det var interessant å høre hva han sa. Mange av de vi treffer til vanlig legger spesielle egenskaper til de forskjellige helgenene slik at de fungerer som forskjellige guder. Vi var derfor nyskjerrige på å høre hva presten sa. Han hadde en annen oppfatning. Han var overbevist om at det bare er én jomfru, nemlig Maria. Så jomfruene i Mexico, i Lima eller her i Arequipa er altså den samme slik han så det. Da fikk vi se litt av forskjellen på folketroen her i Arequipa og hva som er mer offisiell lære.

Kristina var noe andektig på dette hellige stedet..

Inngangen til den gamle kirken

På tilbakeveien var vi heldige og fikk se Guanaco. Et forholdsvis sjeldent dyr som er i slekt med kamelene. De er ganske like de mer kjente Vicuñaene som er vanlige å se på turen fra Arequipa til Juliaca.

Dommen falt

Marco Antonio Inquilla som var med på det vinnende laget forklarer hva de hadde laget

Fra torsdag til søndag har det vært ungdomsleir på leirplassen Campel. Det er ungdommene lokalt i Mejía som arrangerer, og de aller fleste som var tilstede var fra kysten. Pilar Pacheco Cahuana og Diego Valero stod for organiseringen. Margrethe og jeg ble spurt om vi kunne være dommere på en konkurranse om å utforme det flotteste motivet i sanden på stranda. Vi har vært på kysten og feriert den siste uken, og det passet derfor bra.

Det å lage figurer i sanden er en seriøs aktivitet her på Stillehavskysten av Peru. Når kystbyene her har sine årlige jubileum er det alltid slike konkurranser, og det er utrolig hvor mye flott de får til. På denne leiren var det tydelig at noen hadde vært med på dette før. De var veldig klar på hvordan dette skulle gjøres.

Tema for leiren var «Salvavidas» som betyr blant annet redningsmann eller livredder. Figurene de skulle lage skulle ha noe med dette å gjøre. Det vinnende laget hadde laget en slik livvakt med en redningsbøye litt i bakgrunnen som kunne være viktig for dette livet, men i hånden som var i fokus hadde vedkommende en Bibel som skulle skulle symbolisere en evig redning. (Bibelen kommer litt dårlig frem på bildet..)

Fremme til høyre ser dere Bibelen som holdes frem, og bak til venstre er livbøyen som livredderen også hadde med.

I tillegg til Margrethe og jeg, var en pastor fra Arequipa med som dommer. Vi hadde alle samme vinner så det var forholdsvis enkelt å felle en dom selv om innstatsen var stor hos begge lag.

Det andre laget hadde laget en stor redningsbøye og fortalte litt i sin presentasjon om viktigheten av en livredder.

 

Simon Johannes’ sønn, elsker du meg mer enn disse?

Jesus sendte to (Markus 14) av sine disipler inn i byen for å gjøre i stand påskemåltidet. De hadde ikke funnet noen slave til å vaske bena deres slik som skikken var. Da alle hadde kommet til bords reiste Jesus seg opp, tok av seg klærne, tok et linklede om seg (Johannes 13) og begynner å vaske bena til disiplene. Det var ingen av disiplene som selv kom på at de burde gjøre dette. Det var Mesteren selv som måtte trå til.

Det som ble nytt for meg nå under undervisningen på CLET var at han vasket bena til Judas like iherdig som alle andres. Jesus var fullstendig klar over hva som skulle skje bare en liten stund senere. Han var villig til å vaske ren han som litt lenger ut på natten skulle forråde ham.

Hva tenker jeg om de som har gjort meg vondt? Et langt liv kan jeg ikke skryte på meg, men jeg går og kjenner på noen små sår fra tid til annen. Noe som av og til gnager litt. Hva gjør jeg med det? Er jeg villig til å binde rundt meg et linklede og vaske bena til dem som har gjort meg vondt? Med et rent hjerte?

Og litt senere, kap 21. Jesus hadde levd et tøft liv på jorden. Det var mer enn en gang fariseerne hadde løftet steiner, klare til å kaste. Han hadde kjempet for sine disipler. I tre år hadde han prøvd å få dem til å forstå at han måtte dø på korset og vinne over døden for dem. At han på tre dager skulle gjenreise tempelet. Men idet Mesteren går bort så glemmer de fort «Liksom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere.» Jesus måtte tilbake til bredden av Genesaretsjøen der han først fant dem. Der var Peter igjen mer opptatt av å fiske enn å være menneskefisker. Så får Jesus sette seg ned sammen med ham og snakke om det som skjedde. Ti dager etter at Jesus forlot dem for godt talte Peter igjen, og 3000 ble døpt.

Hvor mange av oss er det som ikke kjenner på motløshet etter at noe gikk galt. Hvor mange ganger skulle jeg være et godt eksempel, og en god evangelist, men endte opp som et knust synder. Da kommer altså Jesus, setter seg sammen med meg, lager litt mat og så kan vi få snakket om det som hendte. Kort tid etterpå ønsker han å bruke meg igjen.

Nåden er ny hver en morgen.

Så svetten renner (hvis det hadde vært varmt..)

Kjære leser!

I skrivende stund sitter jeg på det lille te-kjøkkenet i 2. etasje på CLET i Juliaca. CLET står for Centro Luterano de Educación Teológica som betyr rett oversatt Senter for luthersk teologisk utdannelse.

Her er mine fantastiske elever. I dag var vi 15 stykker, og disse kommer til bli her til jeg er ferdig. De fleste av dem er på CLET for første gang. Noe som er imponerende er at 6 av dem kommer fra menigheten «Solo por fe» som ligger her i Juliaca. Når en kirke virkelig står på for å sende sine ungdommmer på opplæring så håper jeg at Gud kan få bruke det de lærer på en god måte, og at det kommer menigheten til gode.

Det er første gang jeg underviser på CLET. «Det var på tide» tenker du muligens. Og da er jeg helt enig. Jeg stortrives. Det å kunne få stå fremfor denne gjengen og forklare den ene fantastiske historien i Johannesevangeliet etter den andre er bare stort. En av studentene mine har vært katolikk helt frem til for kort tid siden. Jeg har spurt vedkommende om vedkommende kan fortelle meg litt om hvordan det har gått til at vedkommende nå vil kalle seg evangelisk kristen. Denne personen har fått betenkningstid, men det kommer muligens et intervju her på bloggen eller på nlm.no/peru i neste uke. Jeg blir utrolig glad over muligheten til å lære opp noen som nettopp har blitt et Guds barn.

Jeg har tidligere sagt noe om at det flotteste som finnes er å få sitte på fremste rekke å se hvordan Gud forandrer mennesker. Det å kunne få legge ut historiene om hvordan Jesus praktiserer nåde i møte med den Samaritanske kvinnen og kvinnen som ble grepet i hor ble i dag sterkt. Vi hadde en god samtale om hvordan vi i større grad kan praktisere dette i våre liv. En av studentene som ikke går fast i noen kirke stilte meg et ransakende spørsmål, om det kunne være slik at vi kristne fortsatt er mer opptatt av å dømme enn å tilgi? Et godt sprøsmål som jeg kommer til å ta med meg og grunne på. Kanskje det kan være interessant for deg også??

På grunn av mye reising desember og januar fikk jeg ikke tid til å forberede meg mye før jeg reiste opp til Juliaca. Og det er krevende å forberede seg godt til tre timers undervisning om dagen. Jeg bruker hele ettermiddagen og kvelden for å være klar. Så hadde det vært varmt så kunne jeg blitt svett av mindre. Det er imidlertid mye nedbør og kaldt. I går hadde vi regn, hagl, sol, torden, lyn og vind på en gang.. Men en av studentene bor 700 meter høyere enn dette (4 500 moh.) og mener at her er det varmt, så da er det bare å klappe igjen…

Mulig den venter forgjeves den som venter for mye nytt på vår blogg..

Som trebarnsforeldre har vi blitt trykt småflate både Margrethe og jeg i denne omtalte klemma. Jeg ser av stadige halvfortvilede meldinger på facebook at vi ikke er alene. Følelsen av å bli dratt i alle ender, og likevel ikke strekke til er ikke noe god, men slikt blir det få blogginnlegg av..

Solveig, Rebekka og Kristina. Rebekka er enda i overkant opptatt av det jordiske.. Gress hadde hun ikke sett før.. 🙂

For å bøte litt på skadene skal jeg nå prøve å veie litt opp for manglende bilder fra barnedåpen i oktober, manglende julekort og klage over uoppdaterte familiebilder. Jeg fikk for et par dager siden høre at et bilde som stadig blir brukt på Sunnmøre om misjonærene Margrethe og Andreas viser oss sammen med vårt onkel- og tantebarn og ikke våre egne. Til tross for at vi er veldig stolte over å være onkel og tante, og faddere, til David så har vi da selv noen skjønne småtroll som vi gjerne viser frem.

Julekortet 2012..

2012 har vært et veldig spennende år for oss her i Peru. Inne i den mye omtalte tidsklemma har det blitt skvisa inn mye, og minnene er rike. Vi startet 2012 på ferieplassen som misjonen eier på Stillehavskysten der blant annet Kristina fikk feire sin 3 års dag. Jeg fikk sammen med noen venner overvære Rally Dakar da Pål Anders Ullevålsæter nesten fløy over sandørkenen i Sør-Peru.

Et høydepunkt var ekteskapskurset i april der vi fikk være deltakere. Margrethe og jeg er skjønt enige om at ekteskapet er utrolig viktigt. Det har enormt potensiale i seg. Vi håper at det er noe vi kan få lov til å jobbe med mye videre i våre liv.

Like etter at kurset var ferdig fikk vi være med Anne og Helge Dagsland til Rio de Janeiro der de ble viet på det norske konsulatet. En stor opplevelse og en nydelig by.

Sommerferien i Norge som varte i 8 uker var helt topp. Vi fikk dessverre ikke besøkt alle av dere som vi så gjerne skulle hatt truffet. Det ble mye tid hos familie, noe som var veldig viktig. Selv om livet i Norge var meget godt var vi i slutten av juli klar for to nye år i Peru. Lysten til å reise tilbake var absolutt tilstede!

De fire første årene i Peru har vi vært med på å sende mange hjem. Vi vil vel si at det har vært noe av medaljens bakside. Da vi kom var det mange misjonærer i Peru, men antallet gikk en stund ganske fort nedover. Nå har vi derimot fått være med på en liten oppblomstring. Vi fikk ta imot flere nye misjonærer høsten 2012, og det var nok første gangen i løpet av våre år i Peru at vi var flere på høsten enn på våren.

4. september kom et nytt under til verden. Denne gangen kunne jeg nok spansk til å forstå hvor fødestuen var og fikk være med på begivenheten. Rebekka har vært en stor velsignelse, og hun er bare helt nydelig!

Margrethe begynte å undervise på SETELA våren 2010. 1. desember 2012 var dette kullet som hun gjennom tre år har fulgt ferdig. For Margrethe har det vært tre spennende år, og et liten epoke som ble avsluttet. Hun var den eneste av misjonærene som fikk følge studentene gjennom tre år, og kunne se at det var en helt annen gjeng som forlot SETELA desember 2012 enn de som kom i februar 2010.

Jeg er en sosial type, og blir kanskje bare mer og mer sosial. Et minne som jeg kommer til å sitte med lenge er bursdagsselskapet mitt i november. Jeg inviterte de vennene som jeg trodde hadde mulighet for å komme og en plass mellom 60 og 80 var innom. Det var kjempekjekt, og jeg fikk vise frem bilder fra 30. års gaven som jeg fikk av Margrethe, nemlig tur til sørspissen av Chile. (Ja, dette var 31 års dagen, men siden jeg ikke fikk feiret 30 årsdagen tok jeg det et år senere..)

Det var noe av det familien Bakke opplevde i 2012. Ellers var det et år der vi var forholdsvis friske. Jeg er sjelden helt god i magen over lang tid, men jentene har hatt det veldig bra. Solveig trives på skolen, Kristina trives i barnehagen og Rebekka har neppe tenkt mye over denne saken men gir i alle fall signaler om at livet er bra hun også!

Noen bilder fra barnedåpen..

Far, mor, dåpsbarn og faddere (to faddere var dessverre noen tusen kilometer unna og kunne ikke delta..)

Rebekka ble døpt i kirken Sion som ligger i Arequipa

Oswaldo Cruz døpte Rebekka. En pastor vi har blitt godt kjent med og som gjør en flott jobb.

Så var det familiegalleriet. Takket være kjære tante, søster og svigerinne Anette fikk vi tatt en rekke familiebilder i Arequipa nå i helgen som var. Her kommer en god del. Så nå må det holde for en stund mamma..;)

Rebekka sier klart fra hva hun mener om familiebilder allerede i en alder av knappe 5 måneder..

Hvis du er en av de interesserte som kom helt ned hit før du gav opp vil jeg takke deg veldig for at du følger med på hva som skjer her på bloggen. Vi vet at det en mange hjemme i Norge som tenker mye på oss og ber for oss. Dette setter vi enormt stor pris på. Vi merker det godt!

Det legges stadig ut nyheter fra misjonsarbeidet vårt her i Peru på:  http://nlm.no/peru Følg gjerne med på hva vi driver med der!

Rebekka

 

 

 

I dag har pappa kost seg med å ta bilder av den lille skatten vår.. Rebekka, 18 dager.

 

Leselekse skaper kreativitet

Solveig leser stadig raskere, og da blir det kjekkere og kjekkere å lese. I sist uke kom jeg hjem og fikk klar beskjed om å sette meg ned. Da hadde Solveig instruert Kristina til å bli med på å lage teater med leseleksen som utgangspunkt. Skuespillerprestasjonene var nok bedre den første kvelden. Det å bli stresset av et kamera er nok ikke uvanlig. Men artig var det. Nyt filmen.

Der må dessverre gå inn på vimeo for å se filmen. Trykk på denne teksten.

Påskefeiring og sommeravslutning

Onsdag ettermiddag pakket vi i bilen, og satte nesen mot kysten. Påsken er som regel siste anledning til å nyte sommertemperatur på kysten, og vi var veldig klar for noen rolige dager.

Mens vi stadig nærmet oss kysten både i avstand og høyde steg temperaturen, og det var nydelig frisk og varm sommerluft da vi kom ned til Miramar, som har blitt et viktig sted for oss. Og bare viktigere blir det!

Stillehavskysten her i Peru er alltid lekker, og vi koste oss på stranda!

En aldri så liten solnedgangsdans..

Litt spenning og litt redsel i blikket. - Vil bølgene ta meg?

Svaret ble ja. Og da var ikke gleden like stor over bølgene...

Picnic er nå det store i familien Bakke. Kristina og Solveig er i ekstase når vi finner frem litt mat og et teppe!!

Solnedgang senere i uken med meget store bølger. Hytten på Miramar som vi bodde i ristet de to siste nettene på grunn av bølgene, og det er ganske mange hundre meter fra hytten og ned til der bølgene slår.

Solnedgang en av første kveldene.

Det var en rekke aktiviteter i kirken i Mejía i løpet av påska. Det som er litt synd er at vi ikke er riktig blitt nasjonalisert når det gjelder døgnrytme for barn. Vi har nemlig to barn som liker å legge seg mellom 18 og 19 om kvelden. For peruanere er det da kvelden begynner. Vi gikk derfor glipp av det meste, men i dag fikk vi være med på en fin påskegudstjeneste. To nye mennesker kom frem og tok i mot Jesus, da snakker vi om påskedagsstemning. Stor opplevelse, og menigheten i Mejía bare fortsetter å vokse.

Søndagsskolen sang for oss til slutt i gudstjenesten.