Å tørre mer

Er du klar for å rissikere litt mer?

I siste utsyn som kom hit til Peru (mulig dere har kommet et nummer eller to videre) var det et stort oppslag med overskrifta «Blankpusser Ideala». Du kan lese noen morsomme betraktninger om stykket på bloggen til Helge Dagsland og du skulle ønske det. Jeg skal prøve å være litt mer seriøs.

Jeg har tenkt en del etter at jeg leste denne saken. Slik jeg har forstått det handlet mye av debattet om i hvor stor grad man ønsker et eget kirkesamfunn, eller ikke.  Den saken skal ikke jeg ta opp. Sprøsmålet jeg har tatt opp med meg selv er: Hva slags organisasjon er det jeg ønsker å være en del av?

To historier jeg har hørt det siste halvåret har fått meg til å tenke over dette. Den første historien handler om IMI kirken i Stavanger. Jeg kjenner ikke den kirken veldig godt, men det trenger jeg heller ikke gjøre for å mene noe om en bestemt sak. Kirken hadde for en tid tilbake økonomiske problem. Hadde det vært meg, så hadde jeg gått gjennom mine kostnader med den hensikt å finne muligheter for innsparing. Var det slik de gikk frem i IMI? NEI!!! De bestemte seg da for å gi bort all kollekten. Alt som kommer inn på gudstjenestene blir gitt bort for å velsigne andre. NLMs forsamling i Stavanger, Salem, har mottatt i alle fall en gave, og i denne linken kan dere lese om gaven som gikk til Babtistene. Med en gang jeg hørte denne historien tenkte jeg, «å, en slik menighet vil jeg være med i.»

Den andre historien kommer fra en kirke i Lima som heter «Camino de Vida.» Vi var der på besøk like før jul. Pastoren fortalte da en historie som grep tak i meg. Pastoren er fra USA, og kom til Peru for 26 år siden. Etter en del år ble kona sjuk, ho fikk kreft. De ville da reise tilbake til USA. Men til slutt tenkte de slik at når Jesus hadde gitt dem kall til Peru så kunne han ikke bare forlate Peru. De valgte derfor å bare være i Peru og det «eneste» de gjorde var å be. Resultatet ble at kona ble frisk. I mange konkrete saker med sykdom der det er mulig å hjelpe i hjemlandet tror jeg likevel det er helt riktig å dra hjem, men poenget som jeg vil ha tak i er at de valgte å stole på Gud, 100%!

Jeg tenker ofte at jeg skal gjøre så mye som mulig slik at Gud ikke trenger å tenke på meg. Jeg ønsker å forsikre meg på alle bauer og kanter. Hvorfor skal jeg det når jeg tror, og vil leve for en Gud som har sagt at han skal passe på meg?

Jeg tror at hele det Kristen-Norge lider av samme selvsentrerte tankerekke som meg. Men jeg ønsker ikke å ha det slik. Jeg ønsker å ha en liv der jeg trenger Gud, og der jeg velger å stole på han. Jeg jobber derfor om dagen på å konkretisere dette i mitt liv. Jeg skulle ønsker at dette ble en tanke i hele NLM også. Jeg ønsker å være del av en organisasjon som brenner for Jesus, og som må stole på Gud. En sprudlende og helhjertet organisasjon som oser av liv. En organisasjon som har blikket festa på Jesus og ikke blir bekymret av å se at det blåser litt, og skummer i bølgene. Jeg ønsker å bli revet litt mer med, og NLM skal hjelpe meg til dette!

 

 

Dette innlegget ble publisert i Meninger. Bokmerk permalenken.

1 svar til Å tørre mer

  1. Pernille sier:

    Fint og sant Andreas! Lett å overføre «ikkje vere til bry-tanken» også overfor Gud!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s