Da skjermen ble svart en liten time senere satt jeg der med en vond følelse. Jeg var egentlig veldig skuffet. Jeg har aldri vært opptatt av Christian Ringnes, men jeg har alltid vært imponert av dem som satser, og som får til noe. Å se en 57 år gammel mann være så overfladisk og selvsikker satte meg ut. Når han i tillegg sier at han regner med å ha 30-40 gode år igjen, så lurer jeg på om han har vært i nærheten av bakken på en stund. Likevel var det ikke hans oppførsel som satte meg mest ut. Beskrivelsen omkring hans sivilstatus gjorde meg inderlig trist, og rett og slett irritert.

Etter 28 års ekteskap hadde han og Denise gjort opp livet så langt. De hadde hatt det bra sammen. Tre barn. Mange gode felles venner. Likevel så hadde de kommet frem til at de ville prøve noe nytt.

Selv om det likevel gjør vondt, har jeg forståelse for at noen finner ut at det ikke lar seg gjøre å fortsette sammen. Her var det på ingen måte snakk om noe slikt. De ville bare prøve ny spenning.

Gud er generasjonenes Gud. Guds konsept følger ikke moten. Konger har kommet, konger har gått. Profeter har kommet og profeter har gått. Stormakter har stormet frem, og stormakter har blitt smadret til ruiner. Årtusener har sett enorme forandringer. Likevel står det inderlig tydelig: ”Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.” Gud har gitt oss ekteskapet som en fantastisk gave.

Hva gjør vi med denne gaven? Er vi sikker på at vi har tatt av papiret? Eller bare står vi og stryker litt på den?

Mange av oss har 40 arbeidsaktive år. Hva gjør vi med det? Jo, vi studerer og studerer. Når vi er ferdig med studiene begynner vi med kursinger. Vi gir oss ikke med kurs før vi trår over i pensjonistenes rekker. Og da går vi sikkert på nye kurs for å takle den nye situasjonen. Vi er nesten villig til å gjøre hva som helst for å gjøre det best mulig på jobben. Vi tror at lykken er å lykkes på jobben.

Hva gjør vi med ekteskapet? Vi rekner med å være eksperter bare fordi vi har sett våre foreldre. Vi tenker at dette er da ingen sak. At forelskelsen skal dra oss gjennom livet i gode og vonde dager.

Jeg er fullstendig overbevist om at ekteskapet er en gave mye flottere enn jeg har klart å finne ut av enda. Jeg synes nesten det er flaut å lære så mye nytt om hvordan jeg kan utvikle denne gaven. Jeg tenker derfor med gru på all den investeringen Christian og Denise har gjort som de nå kaster på sjøen. I stedet for å nå skulle gå ut og lete etter en spenning, som i følge statistikken, varer mye kortere enn første gangen kunne de utviklet det de hadde og fått det så langt bedre.

Forrige uke var jeg litt sammen med et par som jobber på heltid med ekteskap og familier i en kirke i Lima. Utrolig å se hva de har fått vært med på. Jeg ser veldig frem til å kunne lære mer. Jeg ser frem til å bli en bedre ektemann, og til å få et enda bedre ekteskap. Jeg håper at du ikke tror at du er den fødte ekteskapsekspert, men er villig til å lære og gi deg selv og din ektefelle et enda flottere samliv. Bruk tid på ekteskapet. Du har mye i vente.

Vi skal nå starte opp en prosjekt som skal jobbe mye med dette i kirkene i Peru. Ønsker du å støtte oss kan du trykke HER.

PS: Et godt blogginnlegg om hvor sykt noen tenker om ekteskapet kan leses HER

Det blir nok mer stoff å finne om leiren på nlm.no/peru om ikke mange dagene. Men det er altså andre gang det arrangeres barneleir på Campel. Skoleåret i Peru har blitt noe forandret i det siste, og det var derfor en del som ikke kunne komme. Likevel er det nå 40 barn samlet på leirplassen.

Jeg kjente at det var stort å levere Solveig i dag. Leir er noe helt spesielt. Jeg husker enda andakter fra da jeg var på barneleir på Brusdalsheimen. Jeg vet også at det var på tentreff på Orreneset under en bibeltime av Gullborg Maridal at jeg bestemte at jeg skulle følge Jesus. Jeg er derfor utrolig takknemlig for at mine foreldre sendte meg på leir, og det var da spesielt å videreføre denne tradisjonen i dag! Faktisk rørende!

Husk gjerne på leiren i bønn i tiden frem til torsdag ettermiddag.

PS: Hvis du leser dette og er på facebook, men ikke med i gruppen NLM Peru, så anbefaler jeg deg å søke opp den gruppen og spørre om du kan bli medlem. Vi jobber nå mye med informasjon (les mer om det via denne linken) fra Peru om dagen, og mye skjer via denne facebookgruppen. Hvis ikke du er på facebook er det mye å lese på http://www.nlm.no/peru

PSII: Jeg vet at det har skjedd altfor lite på denne bloggen de siste månedene. Noe av grunnen er at vi skriver mer direkte på nlm.no/peru slik at det er mer tilgjengelig for alle. En annen grunn er at når arbeidspresset øker så minsker kreativiteten. Det er derfor et godt tegn at jeg har skrevet to blogginnlegg på to dager, det betyr at ferien fungerer!!

Så i en tidlig morgentime (normalt sett ikke så tidlig, men når vi har ferie blir det litt sene kvelder og litt sene morgoner… ) kom de to søte små trippende inn på rommet vårt og var klar for bursdagssang og gaveåpning i dobbeltsengen.

Senere på dagen skulle det også vise seg å dukke opp noen pakker…

Kristina hadde tre ønsker for sin bursdag: ballonger, kake og barbiedukke. Alle tre ble faktisk oppfylt. Riktig nok ble ballongene ingen suksess i og med at de hadde kort levetid på de nyklipte gresset.

Bursdagsbarnet skal selvsagt være med å velge dagens middag. Og hva smaker vel bedre en grillede pølser på en treårsdag. Ingen fest uten pølser..

I og med at en pappas lodd i livet er å stille opp når grillen kommer frem var det bare å finne frem maten og stekespaden og sette i gang. Og maten den smakte utmerket.

I tillegg til familien Bu var også de to danske volontørene Sofie og Michelle med på den store feiringen. De to “danske piger” har i løpet av få måneder opparbeidet seg en heltestatus blant de unge nordiske barn, og de er alltid selvfølgelige gjester i alle selskapligheter!

Mor er super på kakebaking, og en god sjokoladekake full med smarties gjør susen. Kristina blåste for full kraft tre ganger for å ta knekken på alle de flotte lysene.

Da festen så ut til å være over var den likevel ikke det. Da var det på med badeklær og alle mann måtte ta seg en ettermiddagsdukkert i det 28 grader varme bassenget. Og da det ble mørkt, kunna alle finne sengene sine, og være svært så enige om at vi hadde hatt en fin bursdag sammen!

Kristina var i alle fall ikke langt unna saligheten der hun sovna søtt i prinsessepysjamasen sin..

Foto: Ivar Eiken

Vi vil ønske dere alle sammen en riktig god og velsignet jul! Kvelden feiret vi sammen med familien Bu, der jentene også fikk overnatte. Vi hadde en flott julekveld med god mat og godt selskap!

Og så er vi glade for at julen handler om mer enn mat og gaver. Jesus kom til jorden for å gjenopprette alt som hadde gått galt. Det er grunnen til at vi får være her i Peru. Vi får fortelle mennesker her om at Jesus er kommet til jorden for at hver og en skal få lov til å bli frelst. Ikke på grunn av alt det de må prestere, men på grunn av det Jesus allerede har gjort. Det er et godt budskap både i julen og resten av året. Må du få oppleve Guds velsignelse og fred både i gode og i stormfulle dager.

Solveig har bursdag i dag, og den dagen har ho venta på lenge..

Dagen starta litt tidlig for deler av familien…

men stemningen steg raskt.. og har vært på topp resten av dagen!

og når man har gått fire måneder på skolen så kan man lese bursdagskorta selv, og det er stas! … selv om Solveig mener at morfar ikke skriver skikkelige J-er…

To blide jenter venter på skolebussen..

I ettermiddag var det feiring med både store og små.. både norske, danske, peruanske og tyske venner kom i selskap.

Gode hjelpere med godt humør hadde vi også..

Og bursdagsbarnet var strålende fornøyd og syns at det kjekkeste med hele dagen var at alle vennene hennes hadde kommet til selskapet. Hun sovna som en stein i kveld, og gleder seg allerede til 7-års dagen…

I sin hilsen sa José Antonio: “I denne kirken ble jeg kjent med Kristus!” Han er psykolog og jobber som pedagogisk leder og koordinator for en SOS barnelandsby som ligger i Juliaca. Han er vokst opp i en katolsk familie, men var ikke veldig aktiv. Han ble først interessert i kristendommen da han pratet med en venninne som er luthersk teolog i Lima. Han syntes det var interessant å høre om en Jesus som ikke var ute etter å fordømme. Han fant frem til en av våre kirker i Juliaca og ble kjent med pastoren der. Siden han er i Arequipa i helgene begynte han å gå i vår kirke her. Så inviterte han med seg forloveden, Carla, og i dag ble de altså medlemmer.

Carla kommer fra en evangelisk familie, men forlot kirken for endel år siden. Hun trivdes ikke og følte seg ikke hjemme. De siste årene har hun jobbet som lærer på et barnehjem som ligger langt ute på landsbygda utenfor Juliaca. Både dette barnehjemmet og barnelandsbyen hvor José Antonio jobber drives med støtte fra Norge. Carla fortalte at hun følte seg langt borte fra Gud. Hun var tom og trist og visste at hun trengte å komme tilbake. Så da kjæresten inviterte henne med i kirken sa hun ja. Hun sa at de har blitt tatt så godt imot og at de har følt seg virkelig hjemme i kirken. Nå gleder de seg til å bidra med sine gaver og talenter. Og om en måned skal vi feire bryllupet deres Det er så kjekt å oppleve at nye mennesker får ta imot Jesus og bli en del av fellesskapet! Be for Carla og José Antonio! Be om at de må finne sin plass i kirken og at de må vokse i sin tro. Be også for den nye familien de skal stifte.

Jentene tok bilde av hverandre mens de ventet på at mamma og tante kjøpte kaffe på Starbucks i Lima..

Bestevenner…

Entusiasmen over pippipene varte ikke like lenge hos Kristina som hos pappa og onkel.. Da tar man en pust i bakken og spiser litt sjokolade mens man venter..

Solnedgang i Nord-Peru

De siste ukene har vært spesielle. Også i år måtte vi ta avskjed med mange som skulle hjem, så mange som 23 personer var det som reiste. I tillegg har vi i dag sagt adjø til en amerikansk familie som vi har blitt glad i, men som nå er ferdig med sine tre år i Peru.

Alle disse avskjedene, og det å skulle få nye nære venner hvert år er noe av det tøffeste med livet som misjonær, ja det kan av og til føles meget brutalt og vi stiller oss spørsmålet, hva gjør dette med oss, og spesielt ungene våres?

Men nok om den saken, det var en annen sak jeg ville legge litt innover dere lesere, og spørre om hjelp. Det er faktisk slik at på Den Norske Skolen i Peru skal det i august begynne 3 unger, 2 i første og 1 i andre klasse. Det er mulig at vi får en ekstra førsteklassing i september. To av disse barna er barna til lærerfamilien som vi er heldig å ha her sammen med oss, men de skal avslutte sin periode i juni 2012. August 2012 har vi bare 1 eller 2 elever, og ingen lærere. Da kan vi ikke drive skole, og vi må da reise hjem.

Margrethe, jeg og barna har det bra, og har valgt å utvide vår periode til seks år. Det er noen tøffe tak av og til, men det er veldig meningsfylt å være her. Vi har veldig lyst å kunne fullføre den seksårsperioden vi har sagt oss villige til å ta.

Solveig kan bli eneste eller en av to skolebarn høsten 2012 og trenger skolekamerater og lærere

Normalt sett så har det vært OK å finne lærere til skolen. Det som nå er spesielt er at vi er avhengige av å ha noen som har barn i skolealder for å få et miljø på skolen. Det er også mulig at noen lærere synes det blir en for liten skole slik at antallet søkere kan reduseres av den grunnen.

Budsjettene for 2012 er ikke lagt, og det er ikke jeg som bestemmer hvem som får reise, men det ideelle ville være om to familier med barn i småskolealder kunne komme og at en fra hver familie kunne jobbe på skolen og den andre kunne gå inn i andre oppgaver.

Det er viktig å presisere at alle som søker må gå gjennom vanlig prosedyre på hovedkontoret til NLM, og det er ikke jeg som bestemmer hvor mange som kan sendes og hvordan de kan brukes. Samtidig så kan ikke Margrethe og jeg vente til mai for å finne ut om det kommer noen slik at vi kan fortsette eller må reise hjem, derfor har jeg har fått godkjenning til å skrive noe om dette på bloggen, og vi skal prøve å få ut offisielle stillingsannonser tidlig på høsten.

Jeg har vært i kontakt med en familie som tenker og ber, men vi trenger flere. Jeg håper at du kan tenke på om dette kunne vært din familie, eller du kjenner noen du kunne tipse om dette. Vi vil også sette stor pris på om du kan være med og be om at noen må være villige til å komme.

Oppgavene i Peru er enda store, og selv om både jeg og de andre i familien til tider lengter til Norge så skulle vi så gjerne fått forsette noen år til for å kunne kommet noen skritt videre på den veien vi nå er i gang på.

Religiøse mennesker som ofrer uten å få svar..

Både vi (familien Bakke) og regionleder for Sør-Amerika, Kjell Jaren, har ferie frem til 1. august, men du kan gjerne skrive meg en mail på andreas@abakke.no eller til Kjell på kjaren@nlm.no, men du vil kanskje ikke få svar før litt ut i august.